:

Letters to Lene Conradi

Dear friends of Avgrunnsdalen.

As you may know, the demolition of the house got accepted, but together we are pressuring the demolition companies to withdraw from the contracts. But let’s take it a step further.

We wrote a letter directly to Lene Conradi. Let’s send her as many letters as we can! In the draft below you find two different texts to send to her. Choose your pick or write one yourself.

Also, there is now a petition to gather as many people that are against the demolition, to show the amount of voices we are!

Sign the petition, send a letter and come to the meeting tomorrow at 16:00 in the AFS to talk about how to take it further.

Love and rage,

Knusis


Kjære Asker kommune,

Etter å ha kommet til enighet med brannvesenet i Asker om å finne en inspeksjonsdato for den kommende uken, har aktivistene i Avgrunnsdalen fått beskjed om kommunens riveplaner. Huset skal ikke rives fordi det er nødvendig, men fordi kommunen ønsker å fjerne aktivistene. Hvordan henger det ellers sammen at kommunen først hevder de ønsker å ta vare på aktivistenes og andres trygghet når det gjelder brannsikkerhet, for så å bestemme seg for å rive huset uten hverken vurdering eller offentlig begrunnelse?

Motstanden mot våpenfabrikken er mangfoldig, og huset er et viktig symbol for å beskytte skogen, fjorden og arbeidet for fredelige løsninger.

Det aktivistene har fått til av engasjement og samhold i Avgrunnsdalen er svært viktig og reprsenterer en stor del av lokalbefolkningen, samt et bredere sterkt internasjonalt ønske der folk ser livsnødvendigheten i å ta vare på naturen som står i en av våre eksistensielle kriser.

Sivil ulydighet er dessuten en ikke-voldelig, demokratibevarende og bredt akseptert protestform i Norge. Vi mener kommunen ikke viser respekt for denne viktige praksisen.

Delegeringsreglementet til Asker kommune sier: «8.4 Kommunedirektørs myndighet etter plan- og bygningsloven

Kommunedirektør har myndighet til å treffe enkeltvedtak etter plan- og bygningsloven i enkeltsaker som ikke er av prinsipiell betydning, så langt det ikke framgår av lov eller vedtak at kommunestyret selv skal fatte vedtak i saken, eller kommunestyret har vedtatt å legge myndigheten til et annet organ.»

Rivetillatelsen i denne spesielle saken er klart av prinsipiell betydning. Kommunedirektøren bør derfor ikke kunne treffe vedtak i saken. Som et minimumskrav burde Kommunedirektøren oppgi en grunn for at kommunen søker om riving av bygget.

Saken reiser spørsmål langt utover de rent bygningstekniske forholdene. Den berører blant annet kommunens håndtering av demokratisk protest, ytringsfrihet, tilliten til kommunen, kommunens rolle som både eier og offentlig myndighet, og forholdet mellom administrativ eiendomsforvaltning og politisk styring. Det er uhørt å skulle gå til det irreversible skrittet å rive, før det er tatt endelig stilling til framtidig bruk av området.

Vi ønsker også at Stener Sørensen AS viser ansvar og avstår fra å ødelegge dette symbolet på motstand som har til hensikt å verne Hurummarka – uten at det engang foreligger en offisiell begrunnelse for dette.

Videre stiller vi følgende spørsmål:

  • Hvordan kan et kommunestyre, som hevder å være bærekraftig, rive et fullt funksjonelt hus som etter aktivistenes innsats har lyktes å bli et positivt samlingspunkt for publikum, skole- og universitetsutflukter og andre sosiale arrangementer?
  • Hvilken verdi har argumentet om å forsvare demokratiet med stadig mer eksplosiver, når det er slik kommunen behandler en legitim protest?

Et annet eksempel på kommunens inkonsistens er kravet de la frem for sine tidligere leietakere om beskyttelse av det kulturelt verdifulle maleriet fra den lokale maleren Rolf Røskestad (1962), som de nå er villige til å ødelegge i stillhet. Dette viser et sitat fra forrige leiekontrakt utstedt av kommunen: «Veggene i hovedhuset er malt av en lokal kunstner, direkte på veggen, og ivaretas etter beste evne. Det samme gjelder peisen i hovedhuset».

Gitt hvordan den demokratiske protesten til aktivistene blir håndtert av kommunen, oppfordrer vi alle innbyggere til å være årvåkne og frittalendei alle kommende skritt for å muliggjøre Chemrings nye våpenfabrikk i verneverdig naturskog, som vil frata folk viktige friluftslivsområder og føre til alvorlig forurensing av luft, jord og vann. Selv Statsforvalteren uttrykker bekymring for risikoen forbundet med å bruke kaia på Tofte som utskipningskai, på grunn av nærheten til tettbygde områder.

Okkupantene fra Knus Krigsmaskinen holder motet oppe og vil fortsette sin kamp for Hurum. Vi som signerer dette oppropet støtter dem helhjertet. Vi vil ha en verden der fremtidige generasjoner, i stedet for å drukne i en stadig mer fryktdrevet, kaotisk, egosentrisk og krigshissende verden, kan leve i trygghet, med verdier som fellesskap, selvbestemmelse, omsorg, ekte demokrati og ansvarlighet i sentrum.

Dear Conradi,

I wonder if you heard about the decision about demolishing the house in Rødbyveien 43, close by where you breathe the air.

I wonder if, when you chose to do this job, you believed you could make a change in this tumbling world.

I wonder if you think about the dying people in Iran and Palestine.

I wonder if you also feel the disbalance in this world, and with that knowledge, the choice to take a stand, because every place we take in changes the weight and changes the future.

I wonder if you go for holiday up north and see the clear cut in Sápmi territory, the dead corpses of trees to keep the factories running.

I wonder if you see the birds flying over your house, the birds that are nesting in Hurummarka.

I wonder if you drive in the Oslofjord tunnel and think about the water surrounding you, poisoned by Chemring Nobel.

I wonder if you see the connections.

I wonder if you see your eyes in the mirror and decide what you will do.

I wonder how much more horror, how many more falling trees, how much more killing, before you decide to stop this factory from being built.

How often do we come across a choice in our life about life and death of living beings? How often do you receive emails with the question: “What will our tomorrow look like?”

I wonder.

I hope you can stay close to your heart, look up to the sky and make the right decision.

I want to close with a famous saying: “When the last tree has been cut down, the last fish caught, the last river poisoned, only then will we realize that one cannot eat money.”

Dear Conradi,

Enjoy your meal.

I wonder if it is going to be money or food that is real.