:

Nok et brev fra avgrunnen

Mer enn et halvt år i Avgrunnsdalen – et dikt om skogvern

Du finner en utskriftsvennlig versjon av zinen her eller på vår side med mobiliseringsmateriale, sammen med andre publikasjoner fra oss.


Tåke fyller dalen, gule blader virvler gjennom luften. Når vi ser ut av de små vinduene i trehuset, minnes vi varme sommerkvelder fylt av røyk fra bålet, musikk og utflukter til innsjøen eller fjelltoppene på jakt etter ensomhet.

I mer enn et halvt år har vi oppholdt oss i Avgrunnsdalen midt i den norske skogen Hurummarka for å forsvare den mot byggingen av Europas største militære sprengstofffabrikk, som skal oppføres av Chemring Nobel. Vi etablerte Aktivt Forsvart Sone (AFS) Avgrunnsdalen («aktivt forsvart sone Avgrunnsdalen») og til tross for de mange (dårlige) forsøkene fra Asker kommune på å kaste oss ut og rive huset vårt, til tross for at noen lokale innbyggere er sinte fordi barrikadene våre sperrer veien og jaktmarkene bak, og til tross for en fullskala politirazzia i oktober, er vi fortsatt her.

Men hva betyr det å bebo?

Å «bebo» betyr ikke bare å okkupere et sted passivt, tilegne seg det og vente til politiet eller myndighetene kaster deg ut. Det betyr ikke å hoppe fra den ene aksjonen til den neste, og å bli akkurat lenge nok til å få et kult Instagram-bilde, litt medieoppmerksomhet eller en følelse av selvrealisering.

Det handler om å skape relasjoner i og til et sted, til dets historie, økologi og menneskene rundt. Det handler om å gjøre et sted til et hjem; å bo der og gi det liv. Og jammen lever Avgrunnsdalen!

Dalen lever gjennom kassene fulle av gulrøtter og gresskar vi får fra lokale bønder i bytte mot litt hjelp på åkrene. Den lever gjennom de lilla tungene av den hjemmelagde blåbærsyltetøyen. Den lever gjennom kurvene fulle av plukkede sopp, gjennom venner som ankommer med store ryggsekker og aldri drar igjen, gjennom å hamre sammen et trehus og gjennom å lære om hverandre og om vår felles fiende.

En dag, like etter politirazziaen som kostet oss noen barrikader, dukket det plutselig opp en båt høyt oppe i trærne, som seilte triumferende gjennom høstvindene. Monopodet på taket av hytta vår og det ene trehuset som nærmest er et herskapshus, fikk sikkert noen til å stå i ærefrykt og andre til å riste på hodet. Avgrunnsdalen fikk til og med sin egen sang kalt «Cabin in the woods» i løpet av de første ukene. Dalen ble også stedet for en autonomt organisert midtsommerleir med rundt 100 besøkende, full av diskusjoner om antimilitarisme, antikolonialisme, solidaritet og historier om lokal motstand, konserter, forestillinger og filmvisninger.

Konflikter er en del av det å bo et sted. Vi lærte at strukturer må vokse frem av konteksten og av behovene til menneskene som bor i et område; det finnes ikke én måte å forsvare en skog på, ingen konsepter som kan overføres fra én kontekst til en annen. Vi lærte at debatter med lokale støttespillere om sexarbeid kan bli ganske opphetede, og at det kan være krevende å balansere mellom lokale relasjoner og vår barrikadearkitektur. Vi lærte å stå til ansvar overfor hverandre og for våre handlinger. Å være forberedt.

Avgrunnsdalen levde så hardt at den motsto grunnarbeidene som Multiconsult og Asker kommune ønsket å gjennomføre i dalen som et nytt skritt mot Chemrings fabrikk. Vi påførte Chemring betydelig økonomisk skade, forsinkelser og dårlig omtale – uten at noen havnet i trøbbel. Ved å bosette oss i Avgrunnsdalen har vi vist kampens skjønnhet og motstandskraft gjennom solidaritet, autonomi, mangfold, ekte fellesskap og gjensidig hjelp – i motsetning til å be om tillatelse eller følge en utdatert koreografi for aktivister.

Alt dette, mens den forgiftede dammen ved siden av huset vårt er full av bly og andre rester fra rundt 100 år med sprengstofftesting. Mens det ligger en deponi for giftig avfall i nærheten, som lekker ut i en bekk og videre ut i fjorden. Mens Chemrings produkter, produsert bare 20 minutter unna i Sætre, fortsatt inngår i amerikanskproduserte våpen som dreper mennesker. Mens Chemring får enda et unntak fra utslippsgrensene for nitrogenforurensning i Oslofjorden.

Mange av steinene i Avgrunnsdalen er røde, som blodet på hendene til dem som gjerne vil at denne krigsfabrikken skal bygges. Kanskje de drakk for mye fra den forgiftede dammen – bly kan påvirke evnen til å lære og håndtere følelser.

Å bo i Avgrunnsdalen betyr å være vitne til den nesten uutholdelige poesien i denne kontrasten mellom livet i sin fulle blomst og drapene begått av grådighet som omgir oss permanent. Kan du forestille deg at en dødsfabrikk skal bygges på samme sted der vennene dine danset i timevis til en hyper-DIY-punkkonsert i regn og gjørme? Jeg kan ikke det uten at hjertet mitt knuses i tusen biter.

Dette er hva det vil si å bo her.

Det betyr å slå rot på et sted og blant menneskene der. Det betyr å huske hver dag hvorfor du er der, og gjennom den erindringen bygge strukturer og relasjoner hver dag, selv om det kanskje er den siste dagen – eller kanskje nettopp fordi det kan være den siste dagen. Det betyr at det blir vanskelig å dra, og enda vanskeligere å bli jaget bort. Og at det gjør vondt å forestille seg at noen ødelegger alt vi har bygget opp sammen.

Selvfølgelig visste vi at dette hjemmet kanskje ikke ville vare evig, kanskje forventet vi ikke engang at det skulle vare så lenge. Men denne (u)sikkerheten er selve forutsetningen for å skape dette hjemmet.

Å bo i Avgrunnsdalen har alltid betydd ikke minst én ting: Å få alle som ser på til å forstå at byggingen av en sprengstofffabrikk alltid innebærer ødeleggelse av hjem og verdener – både lokalt OG på fjerne steder. AFS Avgrunnsdalen har alltid vært, blant mange andre ting, en måte å oversette virkningen som Chemrings bomber har andre steder, inn i den fredelige, ordnede og «bærekraftige» – eller la meg si – naive og uvitende norske boblen.

Dette er det de tier om når de bare snakker om oss som kriminelle, okkupanter, eksotiske aktivister eller arbeidsløse ungdommer.

Gåsene flyr tilbake sørover, i motsatt retning av da vi flyttet hit. Vi beveger oss også i motsatt retning. Alt vi har båret ut og bygget opp i forkant av midtsommerleiren, flytter vi inn igjen, som om en sirkel sluttes. Måtte den neste sirkelen begynne med en lang og mørk norsk vinter, der vi fortsetter å styrke våre opprørske bånd til tross for de tøffe forholdene for selvstendig organisering her oppe.

Dette brevet er til deg, skogforkjemperen fra alle verdenshjørner med mange historier å fortelle. Men kanskje enda viktigere: det er til deg, aktivisten, kunstneren, akademikeren, mennesket som bor i Norge og som fremdeles føler noe når du ser på vår krigsherjede verden. Som (ennå) ikke har blitt avstumpet av ditt lands rikdom eller det statsstøttede NGO-teateret med såkalt ikke-voldelig sivil ulydighet.

Krigen starter rett foran øynene våre. La oss stoppe den her! Kom til Avgrunnsdalen for å dele din kunnskap, for å lære og oppleve et liv i motstand, og for å forsvare Hurummarka sammen. La oss ta kontroll over livene våre, styrte statene og kjempe for det du elsker.

Kjærlighet og raseri,
Knus Krigsmaskinen!