:

Et brev fra avgrunnen

Skogsokkupasjon i Norge feirer to måneders kamp mot staten, militæret og deres verden

Denne teksten ble opprinnelig publisert på Rupture Press. Du finner en utskriftsvennlig versjon her eller på vår side med mobiliseringsmateriale, sammen med andre publikasjoner fra oss.


2. april etablerte vi en «Aktivt Forsvart Sone» – AFS – i den forlatte militærbrakken i Avgrunnsdalen midt i en skog kalt Hurummarka. Dalen ligger omtrent tre timer med offentlig transport sørvest for Oslo på Hurumhalvøya, og er sentrum for et område der det er planlagt Europas største sprengstofffabrikk. Ved å bo i kasernen og blant trærne rundt forsvarer vi aktivt skogen og dens innbyggere mot den norske og internasjonale forsvarsindustrien. Hvis den blir bygget, vil denne fabrikken bli en viktig del av det vestlige militærindustrielle komplekset. Blant annet vil den være den største produsenten av Octogen (HMX), en nøkkelkomponent i moderne militært utstyr. Vi vil bli i Hurummarka inntil denne fabrikken ikke blir bygget. Knus Krigsmaskinen!

Fred eller krig med andre midler? Norges medvirkning til folkemord og økocid

Norges image som en «fredsnasjon» utgjør en stor del av mange nordmenns sterke nasjonale stolthet. Men bortsett fra å tildele en høyreekstrem kuppleder, finansiert av den amerikanske regjeringen, Nobels fredspris, hva gjør Norge ellers for å bidra til fred i en verden med økende geopolitiske spenninger? Landet øker produksjonen av militære sprengstoffer for å forsyne og tjene penger på forsvarsindustriens blodige kriger.

Selskapet bak den nye fabrikken i Hurummarka er Chemring Nobel, som eies 100 % av den britiske Chemring-konsernet. Blackrock – verdens største investeringsselskap, som pumper milliarder inn i selskaper som er ødeleggende for samfunnet og miljøet – er en av de største aksjonærene. Chemring Group inntar selv en særskilt og spesialisert nisje innen den globale forsvars-, sikkerhets- og romfartsindustrien, og leverer 85 % av NATOs luftflåter og 60 % av marineflåtene.

En ny fabrikk i Hurummarka vil utvide produksjonskapasiteten til den eksisterende fabrikken nær byen Sætre, omtrent 20 minutter øst for AFS. Mens det dominerende argumentet er at økt produksjon av eksplosiver er nødvendig for nasjonal sikkerhet, selvforsvar og fred gjennom avskrekking, går 30–40 prosent av Chemring Nobels produksjon i Sætre til private kunder innen romfart og industri, som for eksempel Elon Musks SpaceX. Resten, 60–70 prosent, leveres til forsvarsindustrien og utenlandske militærstyrker, inkludert amerikanske selskaper som Lockheed Martin og Northrop Grumman. Begge selskapene produserer missiler, jagerfly, bombefly og radarteknologi som brukes til å drepe sivile i Iran. Produktene som i dag produseres i Sætre er, slik Chemring Nobel offentlig innrømmet i 2023, essensielle komponenter i Hellfire-missiler som dessuten brukes i folkemordet på palestinerne.

På samme måte bidrar Nammo (forkortelse for Nordic Ammunition Company), en annen stor aktør i den norske forsvarsindustrien, direkte til det såkalte Israels bosetterkolonialprosjekt ved å levere til den amerikanske regjeringen og (via datterselskaper) den største israelske våpenprodusenten, Elbit Systems. I 2024 sikret Chemring Nobel og Nammo seg en 12-årig avtale med det tyske selskapet Diehl Defence, en nær samarbeidspartner av Elbit Systems. Gjennom denne kontrakten skal Nammo og Chemring Nobel levere 155 mm ammunisjon til den tyske regjeringen og dens «allierte», altså USA og Israel. Nammos teknologi for å produsere denne ammunisjonen er helt avhengig av Chemring Nobel som eneste kvalifiserte leverandør av MCX-materiale.

Med andre ord: Chemring Nobels produkter er avgjørende for den amerikanske, tyske og israelske forsvarsindustrien. Dette gjør den planlagte fabrikken i Hurum til et relevant mål i kampen mot de materielle grunnlagene for økende fascisme, folkemord og økocid. Med denne bakgrunnen avsløres Norges image som en fredsnasjon og en forløper for bærekraft uunngåelig som intet mindre enn resultatet av store mengder krigs- (og olje-)penger som er pumpet inn i sofistikert markedsføring.

To måneder i Avgrunnsdalen

Her i Avgrunnsdalen er den umiddelbare trusselen og ødeleggelsen mindre synlig enn den ville vært ved siden av et dagbrudd for kull. Bortsett fra noen mindre hogstfelt er man omgitt av en tett og delvis gammel skog, myrer som glitrer i ettermiddagssolen, alle slags moser og blåbærbusker så langt øyet kan se. Ravner, villgjess og traner ser ut til å ønske huset god morgen, og klokka 04.00 stiger solen opp i takt med en konsert av utallige stemmer.

Likevel er luften rundt oss også fylt av lyden av skudd fra nærliggende skytebaner, samt rotorbladene til flere (militære) helikoptre som flyr forbi hver dag. Bekken som renner rett ved siden av huset vårt, og mer eller mindre hele dalen, er forgiftet med bly og andre kjemikalier fra over 100 år med sprengstofftester, skyteøvelser og et lekkende kjemisk avfallsdepot i nærheten. Oslofjorden like ved frister oss til å ta en dukkert i det blå vannet, men den er i ferd med å dø, ikke minst på grunn av flere kjemikalieutslipp forårsaket av Chemring Nobel de siste årene.

Man må være oppmerksom for å kunne føle tyngden av denne økologiske ødeleggelsen og dens sammenheng med krigens grusomheter. Likevel har Avgrunnsdalen blitt et levende rom for aktiv motstand mot krigsmaskineriet og alle dets dimensjoner: bosetterkolonialisme, hvit overlegenhet, utvinningsindustri og økocid.

Selvfølgelig har det vært motstand før vi flyttet inn i skogen. Fredsgruppen Fredslaget fra Oslo kommer med en sterk antimilitaristisk kritikk mot Norges krigsindustri, men uten et fysisk sted å gjøre motstand. Det lokale borgerinitiativet Folkeaksjonen for Hurummarka fokuserer på skogen, men mener at fabrikken bør bygges et annet sted. Begge gruppene deltar i demonstrasjoner, skriver brev til myndighetene og bruker andre måter å gi uttrykk for sine bekymringer på.

Men mange avviser fabrikken fullstendig og mistror myndighetene og deres skinn-demokratiske prosess: vilkårlige justeringer av planforslagene, informasjon som holdes tilbake, rapporter basert på data levert av Chemring, og forsvarsdepartementets «åpne møter» – som ligner en konkurranse om å finne avledende svar på spørsmålene fra bekymrede lokalbefolkningen – er bare noen eksempler. Og så langt har de fleste av de større mediene vært medskyldige i statens prosjekt for å tvinge gjennom denne fabrikken: først ved å bringe både den lokale motstanden og skogokkupasjonen til taushet, og deretter ved å fortsette å ignorere lokalbefolkningen, men fremstille oss i Avgrunnsdalen som skremmende kriminelle. Men etter hvert som tiden går, blir motstanden bare sterkere.

Ved å okkupere skogen forankrer vi kampen mot denne tilsynelatende uovervinnelige fienden i et fysisk rom, knytter mennesker til landet og åpner opp for konkrete og kreative måter å kjempe mot fabrikken på. I løpet av bare to måneder har fellesskapet rundt Avgrunnsdalen vokst langt utover menneskene i skogen, noe de utallige besøkene, de felles feiringene, et gjensidig hjelpenettverk og åpne møter med lokale og regionale støttespillere viser.

Et blikk fremover: Radikal politikk og antikolonial solidaritet

Radikal politikk, autonome rom og politisk engasjement er dessverre en sjeldenhet i Norge og (det kan man trygt si) i hele Norden. Alle som har prøvd å organisere seg i autonome og anarkistiske politiske grupper her oppe, kjenner sikkert til følelsen av ensomhet. I Norge skyldes dette delvis offisielle organisasjoner og deres liberale politikk, sponset av den norske staten eller noen filantroper, som sammen dikterer reglene for mye av det som regnes som aktivisme eller politisk engasjement. Selv i det norskokkuperte Sápmi blir det urfolket samene fortalt hvordan de skal protestere «riktig» (hvor ironisk) – slik en nylig anonym kommuniké har kritisert.

Vi trenger radikale rom, og det er derfor vi skaper dem. Vi må utvide grensene for motstand og protest utover hierarkisk organisert og dogmatisk ikke-voldelig sivil ulydighet – som bare appellerer til makthaverne – mot en mangfoldighet av taktikker, direkte aksjon, selvorganisering og – viktigst av alt – muligheten for angrep. Vi ønsker også å knytte sammen opprørere i hele Skandinavia og (Nord-)Europa, for å støtte hverandre i å leve et liv i motstand og solidaritet.

I tillegg til å stå sammen med folket i Palestina, folket i Iran og alle andre som lider under de ufattelige grusomhetene ved imperialistisk aggresjon, er Avgrunnsdalen også et sted for solidaritet med samernes kamp for land og liv. For oss er militariseringen i Sør-Norge nært knyttet til urfolkskampene i nord, der samene altfor lenge har kjempet mot norsk kolonisering. Som en del av en større satsing på opprustning vil Chemrings nye fabrikk innebære et drastisk økt behov for energi og materialer, noe som vil føre til bygging av stadig flere gruver, vindkraftverk, veier og høyspentlinjer – noe som allerede i dag truer de samiske forfedrenes territorier. Ved å gjøre motstand mot Chemring bringer vi kampen mot norsk kolonialisme sørover, til selve kjernen av det koloniale prosjektet.

Kjærlighet og raseri rett fra avgrunnen.
Knus Krigsmaskinen! ČSV!